Irsksetteren - den
allsidige fuglehunden
Historikk
Irland er
kjent som den grønne øy, og hovedteorien bak
hvorfor de irske jegerne avlet frem de "røde
hundene", går ut på at rødt er
komplementærfargen til grønt, og at hundene
derfor var lette å se i terrenget.
På begynnelsen av 1900-tallet kom de første
irsksetterne til Norge. Fritjof Nansen brukte
irsksettere til jakt og var dermed med på å
stimulere interessen for rasen. Corn. Schilbred
fikk sin første irsksetter i 1903 og han var
initiativtaker til å stifte Irsk Setterklub i
1917. Senere ble dette navnet endret til Norsk
Irsksetterklubb (NISK). Irsksetteren er en av de
vakreste hunderasene. Det har derfor vært lett å
omsette valper, selv til ikke-jegere. Opp i
gjennom årene har det blant annet blitt avlet på
hunder som ikke har tilført rasen noen positiv
genetisk fremgang. Det igjen førte til et rykte
om at irsksetteren var en middelmådig jakthund,
og som lett kunne bli litt stresset. Heldigvis
hadde klubben noen ildsjeler som tok rasen på
alvor, og som avlet på gode jakthunder med god
nervestatus. Disse ble vist frem på jaktprøver
og interessen for irsksetter som jakthund
vokste, og stadig flere oppdaget allsidigheten
til denne rasen.
Klubbens formål
- har
hele veien vært å avle frem gode jakthunder som
også har et godt eksteriør. Det skal være de
samme hundene vi ser på utstilling som skal bli
brukt på jakt. Så for at en irsksetter skal
kunne oppnå Cert på utstilling, må den være
jaktprøvepremiert. For å få tildelt tittelen
Norsk Utstillingschampionat (N Uch) må hunden i
tillegg ha 1.premie på jakt. De hundene som
oppnår tittelen Norsk Jaktchampionat (N Jch) må
også ha 1.premie på utstilling. Det er derfor
kun hunder med veldig gode bruksegenskaper og
som i tillegg har et veldig godt eksteriør som
kan oppnå disse titlene.
Irsksetteren
som familiehund
Svært få mennesker er skeptiske eller har
negative erfaringer med fuglehunder. Dette gjør
at valpen får mange positive opplevelser med
barn og voksne, og dermed har det beste
utgangspunktet for å bli en glad og sosial hund.
Det man skal være obs på, er at hunden er aktiv,
og det valpen får lov til å gjøre inne når den
er 3 måneder gammel, skal den også få lov til å
gjøre inne når den er voksen og fortsatt veldig
glad og leken… La derfor all aktivitet foregå
utendørs helt i fra valpen kommer i hus, slik at
den lærer seg til å ligge i ro og hvile når den
er inne. Dette er også en veldig viktig egenskap
for hunden når den er i fysisk aktivitet. Så
fort man tar en pause, skal hunden legge seg ned
og samle krefter til neste økt.
Når man slipper en irsksetter unghund på
fjellet eller i skogen, er jaktinstinktene så
nedarvet at hunden automatisk vil utforske
terrenget i nærheten. En eller annen gang vil
den komme i kontakt med fugl, og unghunden vil
"våkne". Denne lukta vil bli det beste hunden
vet, og det er derfor veldig viktig at
eier/fører følger opp situasjonen og støtter
hunden. Man må vise interesse slik at den
skjønner at dette er noe man gjør i fellesskap.
Viser eier/fører ingen interesse, men bare
neglisjerer den, kan man risikere å få en hund
som blir veldig egenrådig, og som løper langt
ute i terrenget ute av kontroll. En slik hund
vil man ikke ha noe glede av, og man kvier seg
for å slippe den løs. Hunden vil da få for mye
energi som den ikke får frigjort, og man kommer
inn i en ond sirkel. Jakta er for de fleste av
oss 1 - 2 uker i året. Resten av tiden skal
hunden være en turkamerat og et familiemedlem,
så det er derfor veldig viktig at man forstår de
behovene hunden har, og i tillegg har god
dressur på den.
Irsksetteren
som brukshund
Irsksetteren har en sterk vilje og tæl. Den
tåler skikkelig "ruskevær", og jobber selv i
mange kuldegrader og sterk vind. Den har et bra
konkurranseinstinkt og egner seg godt til
hundekjøring. Den er glad i å sykle, bære kløv,
apportere osv. Det finnes også irsksettere som
er trent opp som lavinehunder.
Den elsker å bli brukt, og er glad i
utfordringer. De aller fleste irsksettere er
enten naturlige rapportører, eller det er lett å
lære inn. Dette er glimrende med tanke på
skogsfugljakt, hvor det kan være vanskelig å se
hunden. (Rapport = går ut av stand for å hente
fører, for så å gå opp i ny stand.) Det
diskuteres noe om hvorvidt rasen har et lite
problem med henging / kontrollering av makker på
prøver, og at enkelte irsksettere ikke
sekunderer ( = respekterer makkers stand). Dette
er nok mye individuelt, og avhengig av dressur,
men helt klart noe avlsrådet tar på alvor.
Ulike
blodslinjer
Fra tidligere tider het det seg at skulle
man ha en høyfjellshund, så kjøpte man seg
engelsksetter eller pointer. Ønsket man en hund
til skogsfugljakt, så kjøpte man enten
gordonsetter eller vorsteh. Ønsket man en hund
til begge deler, så valgte man kanskje en
irsksetter. Den var robust og kraftig, men
manglet nok til tider det helt store formatet på
høyfjellet, sett i forhold til andre stortgående
raser. Avlsmaterialet på irsksetter var litt
snevert, og det ble importert hunder i fra blant
annet Amerika. Disse blodslinjene tilførte rasen
større søksbredde, jaktlyst og kanskje mer vilje
til å jobbe. Enkelte hunder løp nok litt for
fort i forhold til nesa, og i en periode fikk vi
også en del irsksettere som overhodet ikke
tilfredsstilte rasens krav til eksteriør. Nå,
noen hundegenerasjoner senere, er vi i ferd med
å avle eksteriøret tilbake, samtidig som at vi
har en rase som godt kan hevde seg i toppen på
jaktprøver i konkurranse med de andre
fuglehundrasene. Det er amerikanske linjer bak
veldig mange irsksettere i dag.
Det siste året har noen oppdrettere brukt danske
hannhunder, og vi i NISK er spente på hvordan
disse avkommene vil bli. Foreløpige
tilbakemeldinger er veldige positive. Irske
blodslinjer er også vanlig. Eksteriørmessig litt
mer snipete i hode og "tønneformet" i kroppen,
men veldig gode jakthunder. Andre oppdrettere
har prøvd å importere i fra Tyskland.
Resultatene i fra de kullene viser et veldig bra
eksteriør.
Helsestatus
Irsksetteren er en hardfør rase, og det er
heldigvis sjelden vi hører om hunder som blir
syke. Tidlig på 1990-tallet fikk NISK
tilbakemelding på "dvergvekst" hos irsksetter.
Det ble satt i gang testparringer og det ble
konkludert med at dette skyltes en ressesiv,
autosomal nedarving av et gen ( dvs ikke
kjønnsbundet og begge foreldredyrene må være
bærere av dette defekte genet).Oppdrettere ble
gjort oppmerksomme på dette, og tok det på
alvor, og nå er det sjelden NISK hører om slike
valper. Når det gjelder hofteleddsdysplasi (HD)
går det litt i bølgedaler, men i snitt de siste
15 årene er det ca 85 % som er fri for HD. Det
registreres 400 - 450 Irsksettere hvert år, og
det er bare ca 40 % av disse som blir
fotografert, så den store utfordringen for
klubben er å få flere til å røntge hundene sine.
Rød og hvit
Irsksetter
Den rød/hvite fargevarianten er forholdsvis
sjelden i Norge. Grunnfargen er hvit, med
markerte gjennomfargede røde flekker. NISK
representerer begge rasene, i motsetning til for
eksempel Irland, hvor det er to separate
raseklubber. Bruksområdene er de samme, men for
den rød/hvite er det et mye snevrere
avlsgrunnlag i og med at det er så få
registrerte her i Norge.
Norsk
Irsksetterklubb
NISK er en landsdekkende klubb, med ca 1150
medlemmer. I tillegg til å jobbe for en
utvikling av irsksetteren som jakthund, og
ensartet og edel type etter rasestandarden,
arbeider vi også for aktiviteter med hund
innenfor et forsvarlig hundehold i samfunnet. De
ulike avdelingene arrangerer samlinger,
jaktprøver, utstillinger og dressurkurs. I
samarbeid med raseklubbene for de andre stående
fuglehundrasene, gir vi ut tidsskriftet
Fuglehunden. Dette bladet kommer ut 6 ganger pr
år. Vi gir også ut årbøker. Ønskes mer
informasjon om rasen, se våre Internett-sider:
Her ligger også vår valpeliste med de kullene
som er godkjente av avlsrådet.
© Heidi Lundstedt
